Første boken heter Bak portene. Serien starter der Heksemesteren sluttet: Vi befinner oss i Finske skoger klar til å krysse den Hellige sols porter. Selvfølgelig kunne dette ikke foregå problemfritt. Da hadde det ikke vært noen spennende måte å starte denne nye serien.
Det tragiske er at Mori og Dolg blir forhindret å komme gjennom porten. De blir angrepet av brorskapet som familien har kjempet mot. Resten av familien og diverse natur ånder kommer trygt gjennom, og våkner opp i en verden ulik vår egen. Spesielt for mennesker fra fortiden er overgangen til moderne komfort som vi ville kjenne igjen merkelig. Men ikke så vanskelig som en kunne tro, for lyset roer og gir en følelse av lykke. Til og med viltre Taran blir rolig og medgjørlig.
Parallelt følger vi en ung jente som har levd som en gudinne hele sitt liv, men som nå må ende livet sitt som jomfru offer fordi hun ikke greide å utføre den umulige oppgaven hun ble satt til. I begynnelsen virker denne historien irriterende på meg, fordi jeg vil vite hva som skjer med familien jeg har fulgt så lenge. Etterhvert blir imidlertid Siskas historie så spennende at jeg blir irritert fordi jeg ikke får vite hva som hender med henne før på slutten av boken.
Var glad for å få tilbake serien. Har gode minner fra å lese den. Og det farger nok min mening om serien i noen grad.
Det som skuffet meg både når serien kom og nå i dag er at vi ikke får høre noe særlig mer fra den opprinnelige heksemester familien. De blir alle behandlet av Den hellige solen og mister sin store utforsknings trang. Synes spesielt at det er skuffende når det gjelder Taran og Villeman. Hadde ventet å få høre mye mer til dem. Isteden blir vi presentert for deres barn, som fører historien videre. Dermed føles det ikke ordentlig som en fortsettelse på historien.
Liker enda serien. Og andre greier å overta og fortsatt gi oss den bitende humoren Taran var kjent for, Tirils varme og Theresas klokskap.
Og heldigvis er Nero en stor del av historien enda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar