Handlingen foregår i en fremmtid hvor en krig mellom mennesker for og mot abort har ført til en grusom lov. Abort er ikke lengre lovlig, siden alle har rett til en sjanse å leve. Som ett kompromiss ble det også bestemt at foreldrene kan mellom barnets 13 og 18 år bestemme seg for å gi barnet opp. Dette vil si at barnet blir demontert og brukt som organdonor. Dette er greit i følge loven så lenge 99,4% av barnet blir brukt, og på denne måten teknisk sett lever videre i en delt tilstand.
I boken blir vi kjent med tre barn, ulik bakgrunn men bestemt til samme skjebne.
Conor er en trøblete ungdom. Havner i slosskamper på skolen og får dårlige karakterer. Hans foreldre har gitt opp å oppdra han. De har valgt å la han bli brukt som donor, i håp om at i det minste deler av han kan oppnå store ting.
Risa er foreldreløs og et barn av staten. Hun er ett direkte resultat av loven om at en ikke kan ta abort. En dyktig pianospiller, men ikke så dyktig at staten vil bruke mer penger på henne. Dermed blir hun sendt bort for å demonteres.
Lev (Levi) er en gutt som helt fra han var født har vist at han skulle bli delt. Han er en Thybe. Ett offer fra sine foreldre i Guds navn. Han er tiende barnet i en familie som av religiøse grunner gir bort ti prosent av alt de har til trengende. For hvilket offer er større en å gi sitt barn. For Lev er dette fremstilt som det eneste rette og en stor ære for han.
Når trøbbelmakeren Conor gjør opprør og prøver å rømme, setter han igang en ulykke som fører disse tre barna sammen.
Vi blir kjent med ett samfunn som er likt vårt, men på samme måte ulikt. Siden det ikke blir beskrevet futuristisk teknologi, og andre ting som minner oss på at dette er i en fjern (forhåpentligvis) fremtid. Blir dette virkelighetsnært. Og skremmende.
Spørsmål som hva er en sjel, og hva hender med den om en teknisk sett ikke dør. Vil sjelen også bli delt. Hva med retten til å bestemme over eget liv. Hva skjer om foreldre gir opp sitt barn, men senere angrer. Er det til å leve med?
En av tingene jeg likte med denne boken er hvilken utvikling disse barna går igjennom i kampen for å overleve. Conor må kjempe med sinnet som førte han til denne situasjonen. Reesa må jobbe med tanken på å være uønsket. Mest viktig er nok Levs kamp mellom sin overbevisning om at det beste som kan skje med han er å gi sitt liv for andre, og en liten spire av lysten til å leve fult og helt.
Vi blir kjent med de menneskene son både åpent og skjult jobber mot dette missbruket av barn. Vi får også ett innblikk i hvorfor denne loven ble til, og en logisk forklaring på hvorfor dette blir sett på som bra og normalt.
Selv sitter jeg igjen med en følelse av lettere sjokk. Spørsmålene svirrer rundt, og jeg gleder meg til å gå løs på neste bok i serien. Samtidig kjenner jeg at jeg må ha en liten pause fra det som i mine øyne er barnedrap. Neste bok jeg skal lesse blir definitivt noe fluff.
