En hard lekse å lære.

Bok to av Vampire academy Frostbite av Richelle Mead var en verdig oppfølger til den første boken. Jentene har funnet seg mer til rette på skolen. Vi har også funnet ut hvorfor de stakk av i første omgang.

I denne omgangen er det i hovedsak sjalusi det handler om. Rose er forelsket i Dimitri, og når han får en gammel venn på besøk skaper dette problemer. For endelig ser Rose hvordan Dimitri er nr han slapper fullstendig av og er seg selv, uten å gjemme seg bak vokterrollen. Dessuten, alle jenter vil føle seg truet av bestevenninnen til sin utkårede. Slik er livets fakta.

Boken begynner hardt og brutalt med etterspillet etter et brutalt Stregoi angrep på en av de store kongelige familiene. Spesielt ille ser det ut når det blir misstenkt at angriperne hadde hjelp av mennesker. Plutselig er ikke dagen like trygg som før.

Uansett angrep eller ikke, den årlige skituren skal gjennomføres. Og deltakelse er obligatorisk. Ikke det at en tur til et luksus ski resort høres ille ut.

Under all luksusen ligger konfliktene og ulmer. Både på det personlige plan, som mellom Rose og hennes mor. (mer om det senere). Og konflikten mellom kongelige moroi og de ikke kongelige. Denne konflikten er den mest spennende fordi den viser hvordan trusselen utenfra og manglende sikkerhet for de ikke kongelige, kan splitte moroi fra innsiden. Til nå har Stregoi sett ut som den eneste trusselen, men nå viser missnøye med det gamle systemet sitt ansikt. Den yngre generasjonen verker etter forandring. Vi ser også at forholdet mellom moroi og Dhampir ikke er helt rosenrødt heller. Her legges det opp en god del som kan gi interessante resultater videre i serien.

Når det gjelder Rose og hennes mor har forholdet bestandig vært problematisk. Rose ble sent bort av sin mor tidlig. Roses mor er en av de beste vokterene, men som mor virker hun fraværende. Etter hvert får vi ett innblikk i hvorfor ting ble som de var. Og vi ser hvordan liv må ofres av dhampir for å holde moroi trygge.

Det jeg likte best med denne boken er at de forskjellige personene har en utvikling. Spesielt gjelder det Rose. I begynnelsen er hun bare fokusert på at hun ikke kan få Dimitri, sjalu fordi han har en annen han stoler på og villig til å utnytte sin beste venn i et forsøk på å tvinge frem kjærlighet. Kort sagt den enkle veien ut. Med tanke på at hun er en 17 år gammel jente er dette ikke så rart. Hun lærer imiddlertid at hun ikke kan tvinge frem følelser for Mason uansett hvor mye hun prøver, og hun innser at hun elsker Dimitri nok til å ønske at han skal bli lykkelig. Selv om det betyr at hun selv må gi slipp på han.

Litt spenning helt på slutten er heller ikke galt. Og spørsmålene tårner seg opp. Er det rett av moroi å ene og alene stole på at dhampir skal beskytte dem, eller bør de prøve å lære å beskytte seg selv. Eller skal vokter mangelen løses ved å tvinge de av dhanpir som velger å føre rasen videre ut i krig som voktere i stedenfor å være mødre.